Bokomtale - Jeg nekter

Per Petterson er utdannet bibliotekar, jobbet i bokhandel, som oversetter og litteraturkritiker. Petterson har skrevet mange romaner, og den mest prisbelønnede er «Ut og stjæle hester», der den ble nominert til mange priser. «Jeg nekter» er den nyeste boken til Petterson. 

Jeg nekter er en episk fortelling om oppveksten til to karer, som har hatt vidt forskjellige vilkår under sin barndom og voksne liv. Der to gamle menn møtes på en hengebru som binder Ulvøya til fastlandet. Herfra følger vi tankene til begge, tilbake til livet som små, ungdom og voksen. Hvor annerledes alt var da. Hvem skulle tro det ville ende slik?

Prosjektet til forfatteren er å formidle det at selv om en er født inn i dårlige kår, eller har dårligere utgangspunkt enn andre – så skal man ikke undervurdere styrken bak hver den enkelte. Man skal heller ikke overvurdere det å ha en sunn og frisk oppvekst, at det vil sørge et prima oppvekst for deg. 

Karakterene i boken er vidt forskjellige. Dette er det som gir boken sitt særpreg. Jim er en blanding av statisk og dynamisk karakter, der han virker stillestående, men har indre forandringer. Tommy er en svært dynamisk karakter, der han har store ytre forandringer gjennom boken. 

Bokens forventninger brytes ned, ved at det kommer enkelte bi-fortellinger underveis som forteller om oppveksten, ungdomstiden og voksentiden til begge to. Der blir det skildret med godt og lettlest språk. Der en forventer at boken kommer til å være flat, er den istedenfor levende. Den gir deg en reise gjennom boken uten like. 

Hele boken preges av at det er konflikter gjennom boken. Det er konflikter av mange arter, mellom far og sønn, venner, samfunnet og to forskjellige personer. Handlingen er preget av at det hele tiden skjer noe, det er alltid noe man skal få med og fortelle om. Boken har en veldig fin balanse mellom det å skildre for mye eller lite. 

Språket er veldig lettflytende, og originalt. Det er ikke brukt veldig mye metaforer, og boken er ikke preget av overforbruk av klisjéer. Men samtidig, så har språket sitt særegenhet. Språket er varierende, for enkelte ganger er setningene korte og konsise, men andre ganger går en setning kanskje over flere linjer. Dette skaper en spennende variasjon i en bok som er preget av at miljøet blir nesten ikke beskrevet, som om den bare er til. Miljøet, livet og handlinger kommer gjennom hovedkarakterenes syn. 

Jeg synes boken var veldig bra, og godt skrevet fordi den har en særpreg som jeg sjeldent møter på. Forfatteren har brukt særpreget på en særledes god måte, ved å skape spenning og variasjon. Språket er også strippet for jåleri og fiks-fakser, den er istedenfor veldig enkel og samtidig skaper den stemning. Jeg vil absolutt anbefale deg å lese boken, fordi den beskriver et helt menneskeliv på et ukomplisert måte. Uten å legge til mye unødvendig, får man flere perspektiv på hvordan et menneskes liv kan utvikle seg til det bedre eller verre.